Allergisk kontakteksem og mulige biomarkører

Teresa Løvold Berents | des 2018 | Dermatologi |

Teresa Løvold Berents
overlege, ph.d.,
Hudavdelingen
og RAAO,
Oslo universitetssykehus

Jan-Øivind Holm
overlege, dr.med., førsteamanuensis,
Hudavdelingen,
Oslo universitetssykehus
og Universitet i Oslo

I europeisk sammenheng har fokuset på arbeidsrelaterte sykdommer i huden vært økende. Norges Forskningsråd inviterte forfatterne i 2012 til å delta i en multinasjonal arbeidsgruppe hvis mål var å lage en strukturert oppdatering av eksisterende kunnskap, for å peke ut nye fokusområder. Denne «aksjonen» hadde betegnelsen COST (Cooperation in Science and Technology) Action TD1206 StanDerm (www.standerm.eu).

Bakgrunnen for opprettelsen av dette programmet var en erkjennelse av at hyppigheten av arbeidsrelatert hudsykdom utgjør 30 % av de yrkesbetingede sykdommene og koster årlig «EU-samfunnet» 5 billioner Euro i tapt produktivitet. EU-kommisjonen bestemte at fokus på forebygging av yrkesrelatert hudsykdom skulle gis høyeste prioritet.

Denne aksjonen resulterte i flere publikasjoner, og én av disse var ”Biomarkes for contact sensitization and allergic contact dermatitis”.1 Artikkelen er en ikke-systematisk review, der hensikten var å se om eksisterende kunnskap om biologiske markører kunne gi en mulighet for å differensiere mellom ulike typer kontakteksem, spesielt skille allergisk kontakteksem fra irritativt eksem og atopisk eksem.

Allergisk kontakteksem
Artikkelen innleder med en generell oversikt over hva som kjennetegner denne typen inflammasjon. Allergisk kontakteksem oppstår når et individ, som har en viss sårbarhet, er i hudkontakt med et hapten som individet er kontaktsensibilisert mot. Kontaktsensibilisering rammer opp mot 2 av 10. Vanlige allergener er metaller (nikkel, krom, kobolt), parfymestoffer og konserveringsmidler. Symptom på kontakteksem er kløe, erytem, infiltrasjon og vesikler. Diagnosen kan noen ganger være vanskelig å stille. Klinisk kan allergisk kontakteksem ligne irritativt kontakteksem eller atopisk eksem. I klinisk praksis stilles diagnosen ved å utføre en epikutantest.

Kontaktsensibilisering to faser
Kontaktsensibilisering deles inn i to faser: sensibiliseringsfasen og eliciteringsfasen:
Sensibiliseringsfasen: haptener penetrerer stratum corneum. Keratinocyttene inneholder enzymer som omdanner prohaptener til haptener. Haptener danner komplekser med endogene proteiner. Disse kompleksene aktiverer immunsystemet og T-cellene. Aktiverte dendrittiske celler migrerer og presenterer det aktuelle stoffet til naive T-celler.

Eliciteringsfasen: når pasienten er i hudkontakt med det samme stoffet senere, vil de aktiverte T-cellene rekrutteres til huden.

Individets sårbarhet
Individets sårbarhet for utvikling av kontaktsensibilisering varierer. Her kan genetiske faktorer spille en viktig rolle via endringer i hudbarrieren, metabolisme eller immunologisk respons. Haptener varierer med deres grad av allergenisitet, for eksempel vil konserveringmidler og parfyme føre til sjeldnere kontaktsensibilisering sammenlignet med for eksempel å være i kontakt med giftig eføy.

Biomarkører
Biomarkører kan potensielt være nyttige for å utvide forståelsen av mekanismene bak allergisk kontakteksem, i diagnostisk øyemed, vurdere alvorlighetsgraden og prognosen eller identifisere individer med økt sårbarhet for kontaktsensibilisering. I artikkelen gjennomgås grundig potensielle biomarkører:

Inflammatoriske markører: Aktuelle i sensibiliseringsfasen kan være interleukiner, chemokiner, alarminer som stimulerer damage-associated molecular patterns (DAMPs). Aktuelle i eliciteringsfasen kan være interleukiner, chemokiner, IFN gamma, TNF alfa.

Proteaser

Genetiske markører

Immunoproteomics

Strukturelle elementer i epidermis: Lipider, Natural moisturizing factor, tight junctions, antimicrobielle peptider

Andre parametre: transepidermalt vanntap (TEWL), erytem

KONKLUSJON

Diagnosen kan noen ganger være vanskelig å stille. Klinisk kan allergisk kontakteksem ligne irritativt kontakteksem eller atopisk eksem. Biomarkører kan være nyttig for å kunne differensiere de forskjellige typene kontakteksem. Vi vet i dag mye om biomarkører i huden, men det er fortsatt mangel av studier til å kunne hente ut spesifikt potensiale hva gjelder allergisk kontaktdermatitt, da de fleste biomarkører er tilstede ved kutan inflammasjon generelt. Det pågår mye lovende forskning, og med  økende kunnskap  kommer vi kanskje dithen i fremtiden av vi kan gjøre en «mapping» av biomarkører for å skille ulike typer kontakteksem. Man kan tenke seg at en mapping vil kunne identifisere sårbare individer slik at man kan iverkstette primærforebyggende tiltak for å forhindre utviklingen av kontakteksem.

Referanser

1. Koppes SA, Engebretsen KA, Agner T, Angelova-Fischer I, Berents T, Bradner J, Brans R, Clausen M-L, HUmmler E, Jakasa I, Jurakic-Toncic R, John SM, Khnykin D, Molin S, Holm J-Ø, Suomela S, Thierse HJ, Kezic S, Martin S, Thyssen J. Current knowledge on biomarkers for contact sensitization and allergic contact dermatitis. Contact Dermatitis 2017 May;77(1):1-16.