Diagnostikk og behandling av Legionella pneumophila-pneumoni

Regitze Seerup | Jun 2019 | |

Regitze Seerup
reservelege,
infeksjonsmedisinsk avdeling,
Hvidovre Hospital,
Danmark

Thomas Benfield
professor og overlege,
infeksjonsmedisinsk avdeling,
Hvidovre Hospital,
Danmark

Legionella ble identifisert for første gang i 1977, i forbindelse med et større utbrudd på et kongressenter i Philadelphia i 1976, der det ble avholdt et møte for krigsveteraner («legionærer»). 182 personer ble smittet, hvorav 29 døde. Seks måneder etter utbrudddet ble bakterien identifisert for første gang ut ifra obdusert lungevev. Bakterien fikk navnet Legionella pneumophila og sykdommen fikk betegnelsen legionærsykdom/legionærsyke.1 De siste årene har det vært en økning i antallet rapporterte tilfeller av legionærsykdom. I 2016 ble 170 tilfeller av legionella-pneumoni registrert, hvorav 37 var utsatt for smitte i utlandet.2 Dette tallet steg i 2017 til 278 registrerte tilfeller, med 75 tilfeller av smitte i utlandet.3 Danmark har en av de høyeste insidensene av legionærsyke i Europa.2,4 Mikrobiologi Legionella er en bevegelig, aerob, gram-negativ bakterie som lagres intracellulært. Den finnes i fuktige vann- eller jordholdige miljøer med temperatur fra 5 til 50 grader. Bakterien trives best i lunkent stillestående vann med en temperatur fra 25 til 40 grader, og dør ved oppvarming til over 70 grader.5  Det finnes 58 arter (species) og tre underarter (subspecies), alle isolerte fra ferskvannsmiljøer.6,7 Det hyppigste patogene funnet er L. pneumophila serogruppe 1, som i en europeisk opptelling fra perioden 2011-2015 står for 82,9 % av de registrerte tilfellene av legionella-pneumoni.4  Legionella smitter via inhalering av smittsomme aerosoler, primært fra vannreservoarer som klimaanlegg, dusjer og vannrør. Fuktig jord er også beskrevet som en smittekilde. På sykehus kan respiratorer, medisinforstøvere og sonder fungere som smittekilder. Smitte skjer ikke fra menneske til menneske.  L. pneumophila trenger inn i alveolenes makrofager. Her replikerer den seg, hvorpå den dreper makrofagen og nye bakterier frigis til det ekstracellulære rom, der nye makrofager kan infiseres og fungere som arnested for videre replikasjon. L. spp. lagres intracellulært i makrofagen og kan produsere betalaktamase, som penicilliner og de fleste cefalosporiner ikke har...