Et kjemoterapifritt behandlingsalternativ for pasienter med tilbakefall av eggstokkreft

Line Bjørge | des 2019 | Onkologi /hematologi |

Line Bjørge
seksjonsoverlege, professor, dr.med.,
MBA, Kvinneklinikken,
Haukeland universitetssykehus,
CCBIO, Klinisk institutt 2, UiB

Eggstokkreft er den nest hyppigste formen for underlivskreft i den vestlige delen av verden. Årlig diagnostiseres det rundt 500 nye tilfeller i Norge, de fleste av epitelial type. Standardbehandlingen som tilbys pasienter i primærsituasjonen, er en kombinasjon av kirurgi og kjemoterapi (platinaforbindelser og taxaner).  Pasienter med mutasjoner i brystkreftgenene BRCA1 og BRCA2 (kimcelle eller somatisk) har siden september 2019 fått tilbud om vedlikeholdsbehandling med olaparib, en hemmer av poly ADP-ribose polymerase (PARP), dersom de har respondert på den platinumbaserte behandlingen. Andre pasienter med høy risiko for å utvikle tilbakefall får tilbud om 15 måneders konsoliderende behandling med angiogenesehemmeren bevacizumab. Prognosen for kvinnene er fortsatt dårlig, og mindre enn halvparten blir kurert. Dette skyldes hovedsakelig at sykdommen alt har spredt seg på diagnosetidspunktet, samt utvikling av medikamentresistens.  Ved tilbakefall, som er vanlig, tilbys pasientene flere runder med terapeutika (først og fremst cellegiftbehandling), samtidig som behandlingsmålet endres fra kurasjon til palliasjon. Responsraten reduseres ved hver behandlingslinje som tilbys. Det er nødvendig å utvikle nye behandlingsstrategier.1 Fortsatt har vi ikke fullt ut forstått patogenesen ved epitelial eggstokkreft. Sykdommen skyldes en heterogen tumorgruppe der de ulike typene klassifiseres på grunnlag av bestemte morfologiske og genetiske karaktertrekk, som igjen dikterer den terapeutiske responsen.2,3,4 Valg av PARP og angiogenese som terapeutiske angrepspunkt Høygradig serøst ovarialkarsinom er den vanligste histopatologiske typen av eggstokkreft og utgjør vel 70 % av tilfellene. I svulstene finnes det ofte få, men spesifikke genmutasjoner.  Det er påvist hyppig forekommende genendringer som fører til at cellene ikke kan reparere skade på eget arvemateriale, både i genene som koder for p53 og/eller for BRCA1/BRCA2, og i andre gener som er ansvarlige for reparasjonsmekanismen homolog rekombinasjon (HR), som celler benytter ved DNA-skader.2  PARP-hemmere er en gruppe legemidler som målrettet påvirker en celles evne til å reparere DNA-skade.5 Siden mange kreftceller allerede har nedsatte reparasjonsevner, vil introduksjon...