Molekylær MRD ved myelomatose – suksessrate og analytiske faktorer ved to kommersielle tester

Even H. Rustad | Feb 2019 | Onkologi /hematologi |

Even H. Rustad
lege,
Medisinsk avdeling,
Memorial Sloan Kettering Cancer Center,
New York, USA,
Institutt for kreftforskning og molekylær medisin,
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU, Trondheim

Påvisning av restsykdom (”minimal residual disease”, eller MRD) etter induksjonsbehandling er en av de sterkeste prognostiske faktorene ved myelomatose. MRD-testing gjøres rutinemessig i kliniske studier, og flere sentre i USA har allerede implementert MRD-testing som standard for alle pasienter. Feltet er i rask utvikling, og studier som pågår i dag, vil gi svar på hvordan MRD-status bør påvirke kliniske beslutninger. Aktuelle spørsmål er om MRD-negativitet etter første linje bør være behandlingsmålet hos alle pasienter som tåler intensiv behandling; om det gir overlevelsesgevinst å gi høydosebehandling med autolog stamcellestøtte hos pasienter som allerede er MRD-negative; og om det er trygt å slutte med vedlikeholdsbehandling etter et visst antall år med MRD-negativitet. MRD-testing ved myelomatose vil høyst sannsynlig være en del av den kliniske hverdagen i nær fremtid. Ett av spørsmålene som gjenstår, er hva slags testmetoder som er best egnet, og hvordan de bør implementeres. Analytisk sensitivitet er svært viktig fordi MRD-negativitet har sterkere prognostisk betydning jo mer sensitiv metoden er. Det laveste som er teknisk mulig å påvise i dag, er 1 kreftcelle i 1 million normale celler (10-6). Denne typen sensitivitet er mulig å oppnå med enkelte validerte protokoller for flowcytometri, men stiller store krav til lokal ekspertise og logistikk. Nye molekylære metoder kan oppnå minst like god sensitivitet, er mer reproduserbare og kan gjøres på frossent materiale. Her skal vi se nærmere på prinsipper for molekylær MRD-testing og avslutte med valideringsdata for to slike metoder som ble presentert på ASH i 2018. Molekylær MRD: Prinsipper og utfordringer Kreftcellene ved myelomatose er monoklonale plasmaceller og har derfor identiske V(D)J-rearrangeringer av genene for immunglobulin tung og lett kjede. DNA-sekvensen for disse rearrangeringene brukes som biomarkør for sykdommen ved molekylær MRD-testing. Metoden bygger på initial kartlegging av de tumor-spesifikke V(D)J-rearrangeringer og monitorering av de samme sekvensene etter behandling. En av utfordringene...