Sykepleie i norsk kardiologi – profesjonens utvikling gjennom de siste 50 årene

Gunhild Brørs | okt 2018 | Diabetes / Hjerte-Kar | Fastleger |

Gunhild Brørs
kvalitetsrådgiver,
Klinikk for hjertemedisin,
St. Olavs hospital,
leder av NSFs landsgruppe
av kardiologiske sykepleiere

Nina Fålun
fag- og forskningssykepleier Hjerteavdelingen,
Haukeland universitetssjukehus, leder av hjertesviktpolklinikken, Hjerteavdelingen, Haukeland universitetssjukehus,
førstelektor, Institutt for sykepleiefag,
Høgskulen på Vestlandet, Campus Kronstad

Utviklingen innen helseteknologi skjøt for alvor fart på slutten av 1960-tallet. Dette har preget utviklingen innen kardiologisk sykepleie, og arbeidsoppgavene ble mye mer selvstendige enn tidligere.

På 1960-tallet var det en økende forekomst av hjerteinfarkt, og dødeligheten var høy sammenlignet med i dag.1 På samme tid ble det utviklet nye medikamenter, overvåkingsutstyr og behandlingsmetoder, som Lidocain, skop og debfibrillator. Dette dannet grunnlaget for de nye hjerteovervåkningsenhetene. Sykepleierne fikk dermed en betydelig større rolle i pasientbehandlingen. Etter hvert som teknologien ga nye muligheter for diagnostisering og behandling, fikk kardiologene et stort behov for å ha kvalifiserte assistenter, blant annet i utførelse av hjertekateterisering og elektrofysiologi.2

På 1960-tallet lå pasienter med hjerteinfarkt minst tre uker på sykehus, hvorav en uke på hjerteovervåkningsavdelingen. Sykepleierens rolle var å gi godt stell og smertelindring. Det kliniske blikket var viktig i fravær av teknologiske hjelpemidler, blant annet ble ekstrasystoler telt med stoppeklokke.2 Dette er en stor kontrast til dagens behandling av pasienter med hjerteinfarkt. I dag kan pasienter skrives ut to eller tre dager etter vellykket PCI med fullstendig revaskularisering.3,4

Kompetanse i kardiologisk sykepleie
Sykepleiere følger i dag pasienten tett gjennom hele sykdomsforløpet. Dette setter krav til sykepleieres kunnskap og ferdigheter innen anamnese, undersøkelser, tolking av EKG og blodprøver samt vurdering av klinisk status. Videre har sykepleiere en viktig rolle i undervisning av pasient og pårørende.5

Sammenhengen mellom sykepleiekompetanse og kvaliteten på helsetjenesten har blitt tydeligere over tid. På 70-tallet begynte noen overleger og oversykepleiere å utarbeide retningslinjer. Samtidig ble videreutdanningene i akutt koronar og intensivsykepleie startet. Disse ble senere slått sammen til én intensiv-utdanning i 1980.2 Først i 2003 ble videreutdanning i kardiologisk sykepleie etablert. Siden den gang har kompetanse knyttet til kunnskapsbasert praksis blitt anerkjent i moderne kardiologisk sykepleie.

Behandling og oppfølging av pasienter med hjertesykdom er nå basert på internasjonale retningslinjer. Forskning har imidlertid vist at mangel på lederskap, tid og ressurser for implementering av kliniske retningslinjer kan være en barriere for bruk av retningslinjer. Kun 12 % av europeiske kardiologiske sykepleiere6 og 23 % av norske kardiologiske sykepleiere benytter lokale, nasjonale eller internasjonale retningslinjer.

Sykepleieledet tverrfaglig poliklinikk
I takt med den teknologiske utviklingen har det vokst frem et miljø for tverrfaglig samarbeid mellom kardiologiske sykepleiere og kardiologer. Utviklingen har resultert i ulike polikliniske pasienttilbud der sykepleiere har mange selvstendige oppgaver.

Den første selvstendige pasientoppfølgingen ble utført av transplantasjonssykepleiere ved Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus. Transplantasjonssykepleierne er med sin spisskompetanse en ressurs i hele pasientforløpet og bidrar til kvalitetssikring av pasientoppfølging med årlige kontroller.

Rikshospitalet har også ansatt sykepleier som koordinator for pasienter med implantert ventricular assist device (VAD). VAD-koordinator deltar i tverrfaglige beslutningsprosesser vedrørende implantasjon og er pasientenes kontaktperson. Før utskrivning gjennomgår VAD-koordinator, VAD-sykepleier og pasient-ansvarlig sykepleier et pasientundervisningsprogram for å sikre at pasient og pårørende har tilegnet seg nødvendig handlingsberdskap for å ta ansvar for LVAD hjemme. VAD-koordinatoren har også en sentral nasjonal funksjon i opplæring av sykepleiere ved hjertesviktpoliklinikkene som følger opp disse pasientene lokalt.7

Rikshospitalet var også det første sykehuset med sykepleieledet poliklinisk oppfølging av pasienter med grown-up congenital heart disease (GUCH). I dag har flere sykehus etablert et tilbud om sykepleieledet poliklinisk oppfølging for denne pasientgruppen. Her får de unge voksne gradvis mer ansvar for egen helse, noe som styrker opplevelsen av å ha kontroll og reduserer stressreaksjoner.8

Den første poliklinikken for pasienter med hjerte-svikt ble etablert ved Ålesund sykehus. I dag er hjertesviktpoliklinikk et godt etablert pasienttilbud ved 39 sykehus i Norge. Det er vist at tilbudet reduserer reinnleggelser. Alle pasientene ved hjertesviktpoliklinikkene fyller ut livskvalitetsskjemaet Minnesota Living with Heart Failure Questionnaire. Det er vist signifikant forbedring på alle 21 variabler i skjema fra første til siste oppfølging.9 Det er fortsatt et stort potensiale for videreutvikling av helsetjenesten for denne pasientgruppen, blant annet tverrfaglig samarbeid med fysioterapeut og ernæringsfysiolog.10

Stadig flere norske spesialsykepleiere i kardiolgisk sykepleie har også kvalifisert seg til å utføre fokusert lommeultralyd. Med fokusert lommeultralyd kan sykepleiere avdekke pleura- og pericardvæske samt hydreringsstatus ved å vurdere størrelsen av vena cava inferior hos pasienter med hjertesvikt.11 Det  å avdekke og behandle pleuravæske i oppfølging av pasienter med hjertesvikt har vist å være viktig for å redusere symptombyrde og bedre livskvalitet.12

Ved Sykehuset i Vestfold etablerte de landets første tverrfaglig poliklinisk hjerterehabilitering i 1997. Vestfold Heart Care Study viste at pasienter som fikk oppfølging via et tverrfaglig hjerterehabiliteringprogram, forbedret kosthold, økte treningsnivå og sluttet å røyke.13

Også den første Atrieflimmerpoliklinikken i Norge ble etablert ved Sykehuset i Vestfold. I dag er det etablert omlag 16 atrieflimmerpoliklinikker i Norge. Dette er et individuelt oppfølgingstilbud med rom for erfaringsutveksling pasienter i mellom. Det er vist at tett oppfølging av sykepleier gir færre innleggelser, bedre medikamentetterlevelse samt redusert opplevelse av frykt og usikkerhet.14 På samme måte er det vist at pasienter med mekanisk aortaklaff opplever behandling med oral antikoagulasjon som utfordrende. Det er derfor etablert kurs i egendosering av Marevan for pasienter som er klaffeopererte ved Haukeland universitetssykehus. Pasientundervisning for pasienter med mekanisk aortaklaff kan gi pasientene økt grad av egenmestring.15

Implatasjon av pacemakere (PM) har en lang tradisjon innen kardiologisk virksomhet.16 I Norge ble den første pacemakeren implantert i 1961. Siden den gang har det vært en gradvis økning i antall implantasjoner.17 Som følge av denne virksomheten er det etablert flere pacemakerpoliklinikker. Her får pasienter oppfølging av sykepleier med spesialutdanning, der PM kontrolleres og justeres.

Device-terapien har utviklet seg hurtig, og i de senere år har telemonitorering for pasienter med implantabel cardoverter-defibrillator (ICD) blitt etablert ved mange norske sykehus. Pasienter med implantert ICD har en monitor som kommuniserer trådløst med impulsgeneratoren. En rapport om teknisk tilstand og arytmibyrde blir sendt til en server som helsepersonell i sykehus, ofte spesialsykepleier i kardiologi, kontrollerer. Om det oppstår en hendelse som gir alarm, blir pasienten kontaktet. Denne pasientoppfølgingen har ført til økt grad av pasientmedvirkning, tidligere oppdagelse av arytmi og færre sykehuskonsultasjoner.18

KONKLUSJON

Studier viser redusert risiko for reinnleggelser og økt livskvalitet når sykepleier har en sentral rolle i et tverrfaglig team. Mange sykehus, både universitetssykehus og regionsykehus, formidler at de har god erfaring med sykepleieledete tverrfaglige poliklinikker, og at arbeidsdelingen medfører både bedre ressursutnyttelse og et mer sømløst pasientforløp.19

Referanser

1. Scarborough P, Bhatnagar KW, Rayner M. Trends in coronary heart disease 1961–2011. British Heart Foundation. London 2011. 2. Alm C, Norekvål TM. Det norske hjerte. Kapittel 28 . Sykepleiere i norsk kardiologi: fra pleiefunksjon til aktiv rolle i diagnostikk og behandling. . In: Forfang K and Rasmussen K, (eds.). Det Norske Hjerte. Norsk cardiologisk selskap 2007. 3. Roffi M, Patrono C, Collet JP, et al. 2015 ESC Guidelines for the management of acute coronary syndromes in patients presenting without persistent ST-segment elevation: Task Force for the Management of Acute Coronary Syndromes in Patients Presenting without Persistent ST-Segment Elevation of the European Society of Cardiology (ESC). Eur Heart J 2016;37:267-315. 4. Ibanez B, James S, Agewall S, et al. 2017 ESC Guidelines for the management of acute myocardial infarction in patients presenting with ST-segment elevation: The Task Force for the management of acute myocardial infarction in patients presenting with ST-segment elevation of the European Society of Cardiology (ESC). Eur Heart J 2018;39:119-177. 5. Tierney S, Cook G, Mamas M, Fath-Ordoubadi F, Iles-Smith H and Deaton C. Nurses’ role in the acute management of patients with non-ST-segment elevation acute coronary syndromes: an integrative review. Eur J Cardiovasc Nurs 2013;12:293-301. 6. McKee G, Kerins M, Hamilton G, et al. Barriers to ESC guideline implementation: results of a survey from the European Council on Cardiovascular Nursing and Allied Professions (CCNAP). Eur J Cardiovasc Nurs 2017;16:678-686. 7. Sørensen G. Intern LVAS som varig behandling – muligheter, begrensninger og utfordringer. Hjerteposten 2016;1:18-22. 8. Mackie AS, Islam S, Magill-Evans J, et al. Healthcare transition for youth with heart disease: a clinical trial. Heart 2014;100:1113-1118. 9. Hole T, Grundtvig M, Gullestad L, Flonaes B and Westheim A. Improved quality of life in Norwegian heart failure patients after follow-up in outpatient heart failure clinics: results from the Norwegian Heart Failure Registry. Eur J Heart Fail 2010;12:1247-1252. 10. Brørs G, Vågen AG, Jørgensen M, Olsen S. Sykepleieledet hjertesviktpoliklinikk ved norske sykehus. Hjerteposten 2017;1. 11. Gundersen GH, Norekval TM, Haug HH, et al. Adding point of care ultrasound to assess volume status in heart failure patients in a nurse-led outpatient clinic. A randomised study. Heart 2016;102:29-34.  12. Gundersen GH, Norekval TM, Graven T, et al. Patient-reported outcomes and associations with pleural effusion in outpatients with heart failure: an observational cohort study. BMJ Open 2017;7:e013734. 13. Vestfold Heartcare Study Group. Influence on lifestyle measures and five-year coronary risk by a comprehensive lifestyle intervention programme in patients with coronary heart disease. Eur J Cardiovasc Prev Rehabil 2003;10:429-437. 14. Kirchhof P, Benussi S, Kotecha D, et al. 2016 ESC Guidelines for the management of atrial fibrillation developed in collaboration with EACTS. Europace 2016;18:1609-1678. 15. Oterhals K, Fridlund B, Nordrehaug JE, Haaverstad R and Norekval TM. Adapting to living with a mechanical aortic heart valve: a phenomenographic study. J Adv Nurs 2013;69:2088-2098. 16. Ward C, Henderson S, Metcalfe NH. A short history on pacemakers. Int J Cardiol 2013;169:244-248. 17. Nes H. Fra slag til slag. Sykepleien 2005;93:38-41. 18. Moen EKF, Fadnes D, Norekvål TM. Telemonitorering gir nye roller for både pasient og sjukepleiar. Sykepleien 2017;105. 19. Husby MI, Antonsen AE, Nilsen HO, Ryggvik T, Gjeilo KH. Bedre tilbud til hjertesyke. Sykepleien 2014;102:66-69.