Utfordringer for norsk dermatologi – selv i en ørken finnes vakre blomster

BestPractice | Jul 2016 | Dermatologi |

Av Claus Lutzow-Holm, privatpraktiserende hudlege, dr.med., Oslo Det er godt dokumentert at det står dårlig til med norsk dermatologi, og det har gjort det lenge: Lav forskningsaktivitet, reduksjon av behandlingskapasitet og akademiske stillinger, svak utvikling av dermatologi utenfor sykehus og tap av fagfelt til nabospesialiteter. Hallo - er det bare å slukke lyset og gå? Neida, til tross for dystre tall har det vært utført mye godt faglig arbeid siste mannsalder. Mange har bidratt, det kunne ha vært mye verre. Det har dog vært mest spredte enkeltprestasjoner, kanskje mer til tross for enn på grunn av god ledelse og fagets rammebetingelse er svekket over tid. Men selv i den dermatologiske ørken er det liv; mer enn 10 personer er i gang med doktorgrad fordelt over hele landet og gis disse riktig omsorg kan det bli spiren til vekst og utvikling inne fagfeltet. Storavdelingen kan også bli kvalitativ stor. Det er også mange vekster som spirer og gror utenfor Oslo. Faget er som en hage, her må det ryddes, pløyes, noen planter fjernes, skadedyr elimineres og gjødsel må tilføres regelmessig. Utfordringen er politisk, faglig og personlig • Politisk: Mer lys og luft - og tilgang til nok vann til biotopen. De faglige sykehuslederne må sørge for god økonomi til spesialistutdannelse, fagutvikling, utstyr og forskning. De må selge hudfaget via pasientene, bruke alle argumenter: De sykeste, det ekleste, det viktigste, barna og kreften. Velge det partikulære - det bare hudlegen kan: Diagnostisering av sykdommer i huden, hudbehandling som ingen andre kan. Legge mindre vekt på det andre kan like godt (kirurgi er bra, men ikke for mye). Hudfaget er som et bonsai-tre. Det skal skapes med omtanke og plan og ikke kuttes tilfeldig på grunn av nærsynte økonomitrender. Gjør som i Watergate: ”Follow the money” - se hvem som sitter på pengesekken...